Preken på påskedag

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først.  Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.» Joh 20,1-10

Kanskje det er i denne evangelieteksten tradisjonen med påskekrim har sin opprinnelse. For det er virkelig en fortelling som inneholder mørke, død, et mysterium som må løses og nøyaktige etterforskere. Som i de fleste mysterier er spørsmålene: Hva er det som har skjedd? Hvem har gjort det? Og hvorfor?

Det er derimot verken mordvåpenet, morderen eller motivet en leter etter. De vet hvem som har gjort det. De vet hvordan han døde. Og de vet hvorfor de drepte ham. Og det er ingen mørk og stormfull aften. Det er morgen: og mysteriet er som følger: steinen er rullet bort, den døde kroppen mangler.

Han som to døgn tidligere hadde dødd en brutal død, var tatt ned fra korset, svøpt i linklær smurt inn med fine salver og lagt i en grav i en hage. Så kom sabbaten, og alle holdt seg i ro. Men mens det enda er mørkt, den første dagen i uken, drar Maria ut for å se til den døde. Da oppdager hun at steinen er rullet bort. Hun blir redd for at noen har tatt Jesu kropp, og løpet til Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær. Det er mye som tyder på at denne disippelen nettopp er evangelisten selv, blant annet fordi denne beskrivelsen er så detaljert. Og la oss tenke oss det: Han skriver det selv og husker alle detaljene fra denne forunderlige dagen, at de løp sammen, men at han kom først, at Peter likevel gikk først inn i graven, og så ham selv, og det de så: ”linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. ” Og de tenker kanskje: Hvis noen har tatt Jesu kropp, hvorfor skulle klærne ligge igjen? Det er denne tomheten og disse tøystykkene som er ledetrådene, det er den omvendte påskekrimen, den levendes fortelling. For svaret på gåten er helt omvendt av alt det noen kan forvente: han er blitt levende igjen, han har gått fra død til liv. Det er dette disiplene kanskje aner, det er dette som gjør at Johannes skriver: han så og trodde.

Fortellingen om Jesus er den omvendte fortellingen. Guds sønn bæres fram av et menneske, den høyeste blir født i en stall, læreren sier vi skal elske våre fiender og vende det andre kinnet til, en mann gjør at blinde ser, døve hører og lamme går, en profet som går i mot autoritetene, en konge som rir på et esel, en Herre som vasker sine disiplers føtter, en hellig som fornedres, lider og dør, men over alle ting: den som snur på alt da han kommer tilbake til livet og viser seg igjen. Denne fortellingen, denne omvendte virkeligheten er midt i blant oss. Den er kommet nær oss i dag. Det er den omvendte fortellingen.

Noen ganger er fortellingen motsatt fra våre egne livsfortellinger, andre ganger kjenner vi oss igjen. Men i alle tilfeller er det en fortelling som er større enn vår egen, som tross mørke og død har en stripe av lys som trenger seg igjennom og skinner selv i de mørkeste kroker. 

Det er den fortellingen jeg forteller hver gang jeg står ved en kiste og sier: av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.

Det er den fortellingen som fortelles hver gang et barn bæres til dåpen, slik vi også leste det i dag: ”For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde.”

Det er fortellingen vi forteller hver eneste søndag, når vi feirer oppstandelsesdagen. Hver uke blir vi minnet opp at han overvant døden, og at virkeligheten derfor alltid er mer enn vi ser.

Det er den fortellingen som ikke bare handler om noe som er langt borte og fjernt, men som handler om oss. Fordi også vi var døde – vi trengte at Jesus vant over døden for at vi skulle kunne leve et nytt liv. ”han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger.”

Den omvendte fortellingen er en fortelling som på uventet vis forandrer mennesker.

En kvinne møtte Jesus ved brønnen. Hun gav ham vann, men han gav henne sannheten om seg selv og det livet hun levde, og kraft til å bli fri fra det. Hun fikk det levende vann, og snudde seg og gikk for å fortelle andre om det.

Sakkeus observerte Jesus på avstand, for han var forhatt for sitt uærlige yrke. Men Jesus ba ham komme ned fra treet, og ba om å få komme hjem til ham. Han ble sett, og han vendte om til et nytt liv.

Maria Magdalena stod ved graven og gråt, for hun trodde at noen hadde stjålet den døde. Da viste Jesus seg for henne. Hun kjenner han ikke igjen, men så sier han navnet hennes: Maria. Da snur hun seg og sier til ham ”Rabbuni,” mester. Og han ber henne gå og fortelle det som har hendt. Hun sier til disiplene ”Jeg har sett Herren.”

Hva skjer når vi møter den omvendte fortellingen i våre liv? Hva skjer når vi samles og feirer den oppstandne Kristus?

Påskedagen forteller oss at det umulige er mulig. Det gir håp selv når det ikke er noe å håpe på. For når alt er snudd på hodet, når det umulige skjer, hva er da umulig? Hvilke grenser finnes da for vårt liv og vår tro?

Den omvendte fortellingen handler også om å vende om – om omvendelse.  Omvendelse er noe vi gjør en gang for alle – i dåpen – men også om vi har vendt oss vekk og igjen vil ta i mot troen på Jesus – og videre også noe vi gjør hele tida, en vedvarende bevegelse, en måte å leve på. Fordi han gjorde det som ikke var mulig, kan vi vende om. Å tro er å være vendt mot Kristus. Troens mysterium er ikke en enkel gåte som vi kan etterforske oss fram til, det er større en vi kan fatte. Det er en gave som blir gitt oss, som vi kan ta i mot. Det er en relasjon og et oppgdrag. Det er å leve i en omvendt virkelighet, der kjærligheten alltid er er sterkere en døden.

La oss løpe, lik Peter, Maria og Johannes: la oss se inn i den åpne graven, la oss høre Herrens stemme når han roper vårt navn, la oss løpe ut og fortelle: ”Jeg har sett Herren.”