Preken på skjærtorsdag

Joh 13,1-7

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Jeg lurer på hvordan det er å være både døv og blind. En sak i media som har berørt meg i det siste er saken om at de døvblinde har fått mindre tilgang på ledsager som kan tolke for dem på fritidsaktiviteter og praktiske gjøremål. Hvordan kan det være å verken se eller høre? Å ikke kunne kommunisere med de man møter, å ha begrenset tilgang på verden. Å være lukket inne i seg selv. Og samtidig uten å være annerledes enn noen av oss andre – å ha like mange tanker, like mye å uttrykke. Gjennom berøring når de ut til omverdenen, og omverdenen om til dem. Gjennom berøring, gjennom denne konkrete handlingen, kan de ta del i fellesskap. Å ikke gi dem denne muligheten i så stor grad som de trenger er å holde dem utenfor. Dette sier jeg både fordi saken i seg selv har berørt meg, men også fordi den rører ved noe i meg som gir en inngang til dagens tekst.

 «Det var like før påskehøytiden.»

«De holdt måltid.»

Jeg ser for meg at Jesus og disiplene kommer inn fra et travelt, støvete bymiljø. De har vært i lange diskusjoner, de har fått merke at ikke alle tror på Jesus. Det er mange som går i mot ham. De er varme, klamme, skitne, slitne, sultne. De er urolige, oppglødde, redde. Nå samles de, finner fellesskap, møter hverandres ansikter, og får etterlengtet mat i kroppen. Et øyeblikk hviler de.

Så reiser han seg plutselig fra måltidet og gjør noe uventet.  Før den lange avskjedstalen og alle ordene som snart skal komme, gjør han en handling. Han legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til hver enkelt av dem med vann og et håndkle.

«Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far.»

«Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.»

Noe av det fine med å lese Johannesevangeliet er at det er skrevet sist, og innebærer mye refleksjon. Det er skrevet i etterpåklokskapens lys. Det gir dypere innsikt i hvem Jesus er. Jesus vet – han vet alt nå, hvem han var og hvor han skulle. Når han så reiser seg fra måltidet, når han tar kappen av seg og et linklede på seg, så rolig og bestemt, vet han hva han gjør.

Men disiplene vet ikke. I alle fall har de ikke forstått alt. Og Peter er heldigvis – og som vanlig naiv, forvirret, og til god hjelp for oss lesere. For hva betyr egentlig dette, at Jesus vasker føttene deres? Hvorfor gjør han det? Og kan jeg få mer?!

«Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg.«

«Den som har badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene.»

«Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter.»

Gjennom en handling viser Jesus dem det som han ikke kunne fått dem til å forstå bare med ord. For det første – hvem de er. De er rene, samtidig som de trenger å bli vasket av ham. For det andre, at han elsker dem. Han er Herren, likevel vil han tjene dem. For det tredje, at de er en del av et annerledes fellesskap, et tjenende fellesskap, som han ber dem videreføre. Han skal være deres forbilde i dette fellesskapet.

Men det er én som hele tiden, mens han er en del av dette fellesskapet, er i ferd med å bryte ut.

«Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.»

«Han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han Dere er ikke alle rene.'»

 Det var én som brøt opp fra måltidet, som aldri fikk høre Jesu avskjedstale, ordene om å elske hverandre, om stedet han vil gjøre klart for dem, at han er veien, sannheten og livet, om sannhetens Ånd som skal være hos dem, om hans fred, om at han kaller dem venner, om sorgen som skal bli til glede, og han får ikke høre bønnen Jesus ber for sine egne, de som har tatt i mot og trodd. Judas forlot fellesskapet og tok ikke i mot.

Jesus kom til sine egne, står det i Johannesevangeliets første kapittel. Han kom utenfra, men samtidig til de som var som ham. Han kom til sine egne, og de tok ikke i mot ham. Han kom til sine egne, og vi tok ikke i mot ham. Vi vendte ryggen til, vi sovnet da han ba oss våke, vi hørte ikke etter, vi sa vi ikke kjente ham. En eller annen gang, en del av oss, noe i oss er vendt vekk fra ham. Det er slik vi er, det er slik vår slekt er. Hvordan kan vi se oss selv som en del av dette fellesskapet som Jesus innbyr til? Hvordan kan vi bli en av dem som blir, som tar i mot? Hvordan kan vi tro at vi likevel er rene?

Skjærtorsdag har sin bakrunn i ordet ”skir”, ren. Før var det slik at noen i  fastetiden gikk gjennom en lang botstid fra askeonsdag og til skjærtorsdag. Da fikk de ikke delta i nattverden, men på skjærtorsdag kunne de igjen delta. Det er dagen for renselse, og derfor også dagen for å vende tilbake. Vi blir minnet på at Jesus renser oss.

I dag kan vi vende tilbake.  Uansett hvor vi befinner oss, på avstand, nært, det er tid for å snu oss mot Jesus.  Han vil vaske våre føtter, og fortelle oss at vi er rene: han vil ta oss inn i fellesskapet med seg.

Jeg lurer på hvordan det er å være både døv og blind.

Vi kan ikke se ham. Vi kan ikke høre ham. Vi er avhengig av at han berører oss.  Gjennom det fysiske og konkrete, det som vi kan ta og føle på, gjennom handling, tar han oss inn i fellesskapet. Han gav disiplene sine brød og vin. Når vi feirer nattverd skjer det noe helt virkelig og helt nært. Vi blir berørt av Kristus. Brødet, vinen og dåpens vann er vår tolk. Gjennom det kan vi erfare vi Jesu kjærlighet til oss. Og vi kan la ordene hans berøre våre hjerter. Vi kan ta del i fellesskapet han skapte, og vi kan bringe det videre.

«Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.»

”Til det siste,» telos, kan bety både avslutning og fullendelse. Gjennom alt har Jesus elsket, og han vil elske i den ultimate handlingen. I morgen møter vi langfredags mørke, men også den ultimate kjærlighetshandlingen.

Vi beveger oss snart inn i langfredagen, og jeg vil avslutte med å sitere en plakat jeg hadde på rommet mitt i ungdomstida.

«I asked Jesus: how much do you love me?

He said ‘this much’, stretched out his arms and died.»

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.